Enkelte menneska e tildelt med en helt spesiell egenskap som får meg til å ha løst til å rive ut øyan på meg sjøl og putte dem i øran for å sleppe å se og høre på det dem eventuelt måtte ha å komme med. Æ får løst til å krype sammen i fosterstilling å lage ulyda mens æ riv meg sjøl i håret og kjefte for meg sjøl. Det får meg til å tenke at ka i alle daga va det æ tenkte den gangen? Kordan går det ann å ikke irritere seg over det, på en måte? Æ velge å skylde på den her såkalte en-gang-i-måneden-greia, som vi jente har vært så heldig å bli utstyrt med, æ velge å tru at det har nå med det å gjøre, men æ vet at egentlig får æ bare anfall av folk som e bedrevitera, klein, irriteranes, overdrevent positiv, uærlig, feig, selvopptatt og sånne umenneskelige egenskapa som æ ikke skjønne at Gud har utstyrt menneska med. Men æ tar det svært sjeldent lengere enn et oppgitt sukk med et litt sånn halvtrasig smil etterpå.
-
-
Æ e jo ikke gærn liksom. Hallo.
0 trudelutter:
Legg inn en kommentar